Blant folk som er jobber frilans i miljøer der man på et eller annet vis er avhengige av samarbeid, finner du to hovedstrategier: Man kan knuge eller dele. Knugeren er han eller hun som som tviholder på sine egne muligheter, har vondt for å inkludere andre, en god gammeldags gjerrigknark. Deleren er han eller hun som forteller ganske villig om det man driver med, inkluderer andre og er raus med å gi andre sjanser hvis man kan. problemet er bare at ingen vil se seg selv som en knuger. Og jeg opplever at de fleste jeg møter ser seg selv som relativt rause og inkluderende. Det ligger i den menneskelige psyken at man ikke ser seg selv som gjerrig. Det er først når du lar noen pirke litt i deg, eller når du føler deg redd, forbanna, lurt, skuffet, misunnelig, sveket eller bitter at du kan kjenne etter på ordentlig - er jeg dypest sett en knuger eller en deler?

Det fins mange grunner til å dele, og deleren er ikke nødvendigvis noe rausere enn knugeren. Man deler som oftest fordi man har erfart eller regner med at det lønner seg på sikt. Jo mer du gir, desto mer får du, osv. Det kan hende man synes man deler, fordi man liker å plapre om seg selv og sitt. Kan hende man deler fordi man rett og slett trenger hjelp. På samme måte som det fins ulike grunner til å knuge. Man knuger på sine egne prosjekter, fordi man er redd for konkurranse. Man knuger på sine egne prosjekter fordi man synes at det sannelig er på tide at man selv fikk sjansen fullt og helt. Eller man knuger fordi man ikke vet bedre. Man vet kanskje ikke en gang at man knuger. Man tror man deler.

Knugermentalitet kan være rare greier. Den kan være litt bitter. Og den er gjerne preget av lav selvfølelse. En knuger kan utbryte at nå er det min tur, eller han deler jo aldri med meg. Jeg husker en jente i paralellklassen som ringte meg en sen fredagskveld på videregående. Jeg har fest, skrek hun i røret, og du er faen ikke invitert, for jeg blir aldri invitert til deg! Det rare var ikke at jeg ikke visste hvem hun var, men at jeg aldri hadde hatt noen spennende fest å ekskludere folk fra.

Som sagt, jeg tror ikke deleren er et bedre menneske et knugeren, og jeg tror det fins en knuger og en deler i alle mennesker. Men jeg er overbevist om at knugeren har det vondt i film- og tvbransjen. Det er vondt å være gjerrig, men ingen er gjerrig om man ikke trodde det lønte seg. Ingen ser seg selv som gjerrig, heller. Men du vet om det gjør vondt eller ei. Knuging er slitsomt, det gjør vondt. Deling er en god følelse.

Jeg tror man må trene seg på være en deler, dels fordi jeg forbinder det med noen av de fineste sidene ved mennesket, men også fordi kreativitet har med raushet å gjøre. Jeg er overbevist om at man må nedkjempe knugeren i seg og det skulle ikke forundre meg Matteusevangeliet innerst inne handler om Knugerne.

Jeg snakket med en av tv-bransjens flinkeste menn for en stund siden. Jeg ville ha hans hjelp. Jeg henvendte meg utfra hemningsløs egennytte. Da vi skulle si farvel, så han på meg, litt blank i øynene. Tusen takk for at du spurte meg, akkurat nå, sa han. - Det var nettopp det jeg trengte. To dager senere mailet han meg med en strøtanke og et forslag som åpnet tre nye dører. Er jeg en knuger?

Noen spørsmål man kan stille seg selv når man lurer på om man er en knuger eller en deler:

* Skylder jeg noen noe? Har jeg en mulighet nå til å dele med en som tidligere har delt med meg?

* Er det noen som trenger min hjelp, noen med talent som kunne ha nytte av å få være med når jeg nå har fått sjansen?

* Er det en grunn til at jeg ikke blir inkludert denne gangen?

* Har jeg en tanke eller en idé jeg kunne vinne på å lufte med noen som det på sikt kunne vært spennende å jobbe med?

* Kan det hende at han eller hun faktisk trenger min hjelp?

* Kan det hende at prosjektet jeg synes er altfor lite til å inkludere noen, allikevel kunne vunnet på å luftes med noen andre?

* Kanskje det ikke er så farlig å snakke om prosjektet? Kanskje jeg ikke blir overkjørt og ranet allikevel?

Ingen prosjekter er for store eller små til å deles. Det er delingen i seg selv, det at du inkluderer noen, som overvinner knugeren i deg. Det å spørre om hjelp, kan være å dele. Men det å hjelpe noen, kan være å knuge. Gjør du opp regnskap over hvor mye du fikk tilbake gjennom å dele, har du begynt å knuge. Det er som med tibetansk buddhisme, slik en munk forklarte det: Har du først begynt å spise et pinnsvin, må du spise alt. Eller: Har du først oppdaget knugeren i deg, er det kanskje ingen vei tilbake? Buddhistene sier at dersom du møter Buddha, så drep ham. Med det mener de at når du tror du har grepet om sannheten, har du i hvert fall ikke skjønt noen ting. Sånn er det kanskje også med knuging og deling? Er du sikker på at du deler, er du muligens en knuger?

(først publisert i Rushprint 2011)