Det virker åpenbart svært lett å ha en idé til en tv-serie. Overalt møter jeg folk som vet hvordan man skulle gjort det. De kan tenke seg å selge idéen, også. Alle vil til Hollywood, men ...
Platon, lissom. Spør du et auditorium proppfullt av studenter i kreative fag om alle er innforstått med hva en idé er, nikkes det bekreftende. Når du så ber studentene forklare hva det faktisk er, får du like mange vage setninger som det er studenter i lokalet. "En idé er ... noen slags tanker om noe som kan bli fint, hvis ... En idé er noe som ingen andre har tenkt ut før, men nei ...." Så er det alltid noen som googler seg frem til Platon - et eller annet med at idéene fins i en slags realsubstans utenfor vår sanselige verden, lissom ...
La oss si at en idé er "noe" du har lyst til å følge videre, og du har omtrent følgende: En kul dude våkner opp på et sykehus, noen har stjålet hukommelsens hans og implantert evnen til å reise i tid, og for å redde livet må ha kjempe seg ut av sykehuslabyrinten og reise tilbake til nittitallet. Du synes det er en helvetes idé, og drømmer så smått om større leilighet, Tesla og ridetimer. Du trenger bare en haug av penger for å skrive den neste store serien. Så hva er den verdt, og er det noen noen som vil betale?
Du kommer ingen vei alene. Den dårlige nyheten er at ideer er lite verdt i utgangspunktet. Det er lenge siden Hollywood eller noen kjøpte sånne elevatorpitcher. Om du i Norge slumper på å treffe på noe som noen umiddelbart vil ha på dette nivået, kan det hende de gir deg 20-30.000 kroner for det for så å bli kvitt deg. Kjøper de pitchen utfra noen få setninger, er det ikke mye å hente, selv om serien skulle gå i ti år fremover. Det er først når den korte pitchen er utviklet til et synopsis, med historielinjer for en hel sesong, hovedkarakterer og et univers og kanskje en brukbar vri på det visuelle grepet, at du kan leve av det noen måneder, la oss si at 100.00. Men dette greier du ikke uten mye erfaring eller folk som kan hjelpe deg, folk med erfaring og gjennomføringsevne. Dette vet kanalene og produksjonsselskapene. Kanalene vil forsøke å koble deg med noen de har lyst til å jobbe med. Produksjonsselskapene vil forsøke å få deg til å jobbe så langt som mulig uten å betale noe særlig for det. Virker det lovende, vil de forsøke å sikre seg rettigheter. På dette stadiet er enhver krone du får dyre penger i det lange løp. For 30.000 kroner har du gitt fra deg meste av rettigheter, dessverre. På den annen side, du kommer ingen vei alene, og du blir ikke rik av å sitte alene å gnukke på en såkalt idé. Det ensomme geniet som skriver en flott serie i sølibat, er en myte. Som forfatter og opphavsmann må du før eller senere velge om du skal gå etter faste og hyggelige månedslønner og gi fra deg rettigheter, eller forsøke å spille deg opp i første divisjon. Vi forfattere er litt gjerrige og dårlige på strategisk samarbeid, må jeg innrømme. Redde for å bli lurt. Det gjør oss smålige og dumme. Vi har mye å lære av spillefimregissører og skuespillere. Karrierestegene til Sandberg, Rønning, Tyldum, Hivju og Harr (for å nevne noen) er imponerende og inspirerende.
Stjeler noen ideen min? Vi får en god del mail fra hyggelige mennesker som vil pitche ideer. Ingen ting er mer spennende enn å høre andres ideer. Men når du får en oppfølgingsmail med taushetserklæringer og advokatmat til undertegning, er det ikke fullt så sexy. Skjer det ofte at noen rapper ideen din? Ikke som jeg vet. Hverken her eller i Hollywood. Sitter du med noe enkelt og lett begripelig, såkalt high-concept, bør du naturligvis være forsiktig. Cowboys and Aliens er enn sånn en - du trenger bare å høre én setning for å skjønne at det kan bli gull. Umulig å beskytte opphavsrettslig på et så tidlig nivå. Samme med Hans og Grethe-ideen til Wirkola, noe hans mentor klokelig gjorde ham oppmerksom på. Hold kjeft og vent på en anledning. Men dette er unntakene. Inntrykket er ellers at det tyter med gode elevatorpitcher og at det skal langt mer til for å tenne noen. Å hemmeligholde og bli forretningsmessig er en absolutt turn off for produsenter. Kan hende tar du en sjans ved å dele, men i det lange løp vinner du på å være utadvendt og raus med ideene dine.
Hårball og endorfiner. Men tilbake til det du kaller idé. Den rare hårballen av tanker som over tid har festet seg i hjernebarken et sted. Et eller annet du har lyst til å fikle videre med. Vit at det er umulig å vurdere hva som virkelig er en bra idé i første omgang. Hjernen lurer deg til å tro at hver eneste hårball som fester seg er genial. Du får den gode følelsen og blir hyper, hodet gir deg en dusj med endorfiner så du føler deg dritsmart og genial. Evolusjonens trick, så du aldri skal gi opp. Og kanskje har hjernen din helt rett? Den ene ideen er sannsynligvis like god som den neste. Du trenger ikke mer enn én hårball for å begynne å foredle. Du kan lage en nordic noir eller sitcom ut av en hvilkensomhelst dassrull eller serviett - det handler om foredlingen, hvilke spørsmål du stiller - ideer er ikke noe annet enn et fast punkt å starte utfra. Det er derfor en idé til en tv-serie ikke er noe særlig verdt i praksis. Akkurat som du ikke kommer særlig langt med en idé til en ny bil. Show, don't tell.
The Call. Jeg tror alle mennesker har et kall, men jeg er skeptisk til ideen om medfødte talenter. Jeg applauderer forestillingen om at et menneske har helt spesielle muligheter og at det fins en slags skjebne eller oppgave som du selv må finne. Det likner ikke så rent lite på disse små hårballene som pirrer, men som aldri blir til noe uten beinhardt og langvarig arbeid, prøving og feiling. Er du ikke nysgjerrig på analyse, teori, struktur og på hva du virkelig kan lære av andre, tror jeg det er vanskelig å bli en god forfatter. Jeg forbløffes stadig av hvordan studenter fortsetter å tror at de er spesielt begavet og at livet er et slags rettferdig lotteri der alle flinke før eller siden blir sett. Høyskoler og norsklærere dyrker forestillingen om ideen som nøkler til suksess - derfor læres studentene til å brainstorme frem så mange som mulig - det er flip overs og pizza og idérunking til ingen nytte. TV-serier ramler ikke bare ned på et whiteboard i en brainstorming. Like lite som arbeidstegningene til den neste Teslaen. Man ringer ikke til Elon Musk og sier at man har en idé til en ny el-bil eller oppsøker dirigenter i pausen for å fortelle dem at man har en idé til en kul symfoni, med mindre man er klin gæern. Tv-serier virker på en måte så mye enklere for folk å begripe. Fint. Og det er riktig at alt stort og spennende har startet med noe. Kall det gjerne idé. Men det er nå arbeidet begynner.
Tidligere publisert i Rushprint (2015)
